En gang for tidlig, alltid for tidlig

Snapchat-8224002205950710229

Det heter seg at det er bedre å være for tidlig enn for sen, en uskreven regel jeg så og si lever etter. Jeg er av typen som ikke forstår hvorfor man skal vente bare for å vente. Jeg reiser til flyplassen ihvertfall tre timer før flyet skal gå, slik at jeg ender opp med å måtte vente til innsjekkingen åpner. Ber du meg på middag skal du ikke se bort fra at jeg kommer tre kvarter for tidlig, kun i frykt for å komme for sent. Skal noen hente meg hjemme kan jeg godt finne på å stå en halvtime ferdig påkledd i gangen, slik at jeg er klar. Hvorfor utsette noe når jeg kan gjøre det nå?


Når man er slik er det lett å gå på en smell eller to, noe jeg har fått merke mer enn en gang.

 

Da årets skattemelding skulle komme satt jeg klar 23:45, veldig klar. Jeg oppdaterte ihvertfall i ti minutter, og når klokken slo midnatt skjedde det ingenting. Jeg logget ut og inn, men skattemeldingen var fortsatt ikke kommet. Som den vesterålingen jeg er kom det noen mindre velvalgte gloser, samtidig som jeg klødde meg febrilsk i hodet i ren frustrasjon. Hva var greia? Hadde jeg uflaks som vanlig? Tanken om at det så til å være usedvanlig lite trykk på skatteetaten sine sider en slik kveld hadde gått meg hus forbi. Det var først da jeg dobbeltsjekket datoen skattemeldingen skulle komme jeg forsto hva som var galt – jeg var en måned for tidlig.

 

Man skulle tro at jeg hadde lært av mine feil, men neida. Natt til onsdag 21. juni satt jeg på nytt klar. Denne gangen for å sjekke skatteoppgjøret. Fem på tolv logget jeg inn, og oppdaterte da klokken slo midnatt. Heller ikke denne gangen skjedde det noe nevneverdig. Min bedre halvdel mente at jeg ikke kunne forvente å få tilsendt skatteoppgjøret akkurat klokken tolv, men siden det hadde vært tilfellet alle år tidligere sto jeg på mitt.

– Hvis du skal oppdatere til den kommer vil du nok bli sittende en stund, sa han.

Det kan jeg trygt si at han hadde rett i, for etter å ha dobbeltsjekket datoen møtte jeg på ny meg selv i døra – jeg var ett døgn for tidlig.

 

Mulig det er på tide å innse at til tross for at jeg er tidlig ute for å unngå nettopp venting, er det akkurat det som blir resultatet – venting.

 

Reklamer

– Koffør kan æ ikkje elske?

– Mayday mayday 84321, vi trenger forsterkninger, ropes det over walkie-talkien.
– Vi var på vei, men ble stoppet av resepsjons- og effektforskningen. Det er masseslagsmål her. Helt kaos! Umulig å skille dem fra hverandre, og nå kommer Cultural Studies- tradisjonen og blander seg inn, ropes det tilbake.
Det er blålys og kriseteam i hele byen. Ingen vet hvor de skal starte. Medias påvirkning har tatt over og publikum prøver for harde livet å forhandle.

Ja, helt kaos er det. Denne fiktive byen er hjernen min. Den er kludret til av hundre år med forskningstradisjoner. Alt startet med rotasjonspresse og allmenne aviser. I likhet med publikum prøver jeg å forhandle. Ikke med media, men med konsentrasjonen – og skittentøyskurven. Eksamenstiden byr hvert eneste år på kronisk vasking. Leiligheten er kanskje ikke kronisk ren, men det er i hvert fall klærne. Skulle tro vaskemaskinen har sukkerkikk der den hopper frem og tilbake. Jeg får en pussig ro over meg når jeg hører lyden av sentrifugen, som for harde livet prøver å presse ut vannet fra klærne. Kanskje det har en sammenheng med at da er vi i hvert fall to som jobber på spreng.
– Koffør kan æ ikkje elske, ljomer Kristian Kristensen ut av høyttalerne. Ja, jeg lurer på det samme.
– Kan du lære mæ? synger han. Ja, det håper jeg du kan, tenker jeg!

I likhet med sentrifugen prøver også jeg å presse ut noe – en logisk rød tråd mellom forskningstradisjoner og psykologisk påvirkning. Jeg finner det ganske tragikomisk at jeg blir så påvirket, psykologisk påvirket, av denne røde tråden. Det er jo tross alt akkurat dette jeg skal drøfte – psykologisk påvirkningskraft.

Blålysene er avslått og kriseteamet har dratt sin vei. Resepsjons- og effektforskningen har blitt enig om å leve parallelle liv, med litt overlapping. Cultural Studies-tradisjonen har gått hjem. Publikum forhandler enda, med meg. Det er tross alt eksamen i morgen. Om litt kan jeg også finne roen. Må bare vente til vaskemaskinen er ferdig og buksene er hengt opp… Låten skifter fra nordnorsk idyll til britisk FML-musikk, presentert av Bring me the Horizon.
– But if you sing along a little fucking louder, To a happy song, You’ll be just fine, synger jeg….

Lofotens gjenglemte stesøster

– Ahh, så da har du reinsdyr i hagen? spør en liten, blond jente med navn Ida. 12 år gamle meg blir stående å måpe. Når ble ”jeg kommer fra Nord-Norge” et synonym til ”jeg er nomade, bor i lavvo og eier hundre reinsdyr”?

Jeg er på to ukers språkreise i England, nærmere bestemt på Isle of Wight. Vi presenterer oss en etter en. Den ene kommer fra ”rett ved siden av Tusenfryd”. Alle mine medstudenter nikker og skyter inn med karusellkommentarer. Nestemann kommer fra Trondheim, og så er det endelig min tur.

– Jeg kommer fra Stokmarknes i Vesterålen, sier jeg. De andre barna ser skeptisk på meg, mens jeg ikke helt skjønner hva som skjer.

– Det ligger ved siden av Lofoten, skyter reiselederen inn på brei Tromsø-dialekt.

– Ahhh, hører du fra forsamlingen. Ansiktsuttrykkene deres forteller meg at halve brikken er falt på plass: de vet jeg kommer fra Nord-Norge. Den andre halvdelen av brikken sitter fast på spørsmålet: hvor langt nord er nå Lofoten igjen?

Jeg ler høyt og himler med øynene – inni meg.

Jeg vil ikke se på meg selv som et veldig bereist menneske, men noen reiser har jeg på repertoaret mitt. Når man er ute på reise møter man som regel på mennesker, man presenterer seg, blir kjent, og en plass på denne reisen kommer som regel spørsmålet ”hvor kommer du fra?”. Jeg er født og oppvokst på Hurtigrutens hjemsted, Stokmarknes i Vesterålen, dermed blir mitt naturlige svar ”Vesterålen”. Den samtalen fortsetter som regel slik:

– Ehh, ja, der ja, smiler en lettere pinlig berørt samtalepartner.
– Vet du hvor det er, spør jeg, som egentlig skjønner at vedkommende ikke har hørt om verken hjemstedet mitt eller Vesterålen. Hun/han rister på hodet og jeg starter på den vanlige regla.
– Vesterålen ligger nord for Lofoten, akkurat på grensen til Troms.
– Ahh, Lofoten har jeg hørt mye om! Det skal visst være veldig fint der, smiler samtalepartneren.
– Da burde du absolutt dra til Vesterålen, konstaterer jeg.

DSC_2292

Som journaliststudent møter jeg på ganske mange ukjente mennesker. Dette gjelder ikke bare intervjuobjekter, men også studenter. Dermed har jeg hatt denne samtalen så mange ganger at jeg faktisk vet hva 80 prosent av menneskene vil si, før de har sagt det. I hvert fall med mindre de er rundet 40 år.

Så hva er da grunnen til at så få vet hvilken del av landet jeg snakker om når jeg forteller at Vesterålen er hjemstedet mitt?

– Jeg er bare ikke noe god i norsk geografi, er en gjenganger. Å ikke være god i geografi betyr for meg at man ikke kan plassere Tromsø rett på kartet og heller havner på Hvaløya. Å være dårlig i geografi er ikke å tro at alt som er nord for Trondheim er flyttsamer med hundre reinsdyr som jakter isbjørn for å skaffe mat. Jo, jeg har vært borti de som tror det, og jeg sier ikke at de ikke fulgte med i geografien – jeg sier at de skulket. For slik er det faktisk.

Mitt neste spørsmål er hvorfor folk da vet hvor Lofoten er?

– Æ kjæm ifra Lofotn og ææælska fisk, eeeh, FESK! En gjenganger som de aller fleste som ikke snakker nordnorsk gjerne henger seg på. Selv om de ikke kan snakke nordnorsk (les: høres ut som en full finnmarking), vet de i hvert fall hvor Lofoten er.

Som jeg tidligere har nevnt er min hjemby, Stokmarknes, Hurtigrutens hjemsted. Per 2012 hadde den flytende turistattraksjonen om lag 450 000 reisende årlig. Turister fra hele verden kommer til lille Norge for å se våre vakre fjorder og fjell, drikke øl til synet av midnattssolen og se på ørner. Sånn cirka midt på strekningen mellom Bergen og Kirkenes finner vi Trollfjorden, en ettertraktet turistattraksjon. Enten man drar nordover eller sørover med skipet, gis det inntrykk av at Trollfjorden tilhører Lofoten. Nei, den tilhører Vesterålen. Dette vet du ikke med mindre du er lokal. Hvorfor spør du? Fordi regionen ikke er flink nok å markedsføre seg.

Tettstedene i Vesterålen kan sammenlignes med prikker – spredt. Det er også turistattraksjonene, for ikke å snakke om de folkevalgtes meninger. Mon tro hva som hadde skjedd hvis kommunene kunne gått sammen om markedsføring. Da hadde jeg kanskje sluppet å identifisere meg som den gjenglemte stesøsteren til Lofoten.

Etter en heftig måned med konkurranse ble det annonsert at VG- lista topp 20 kommer til Sortland 30. Juli. Dette på bakgrunn av at den byen/tettstedet som markedsførte seg best og laget mest blest, ville vinne et besøk av den årlige gratiskonserten. Her slo flere tusen vesterålinger seg sammen, hashtaget på sosiale medier til den store gullmedaljen, laget rap og musikkvideo. Jeg har ikke annet å si enn WOW! Dette blir min kommentar fordi det er sjeldent at man ser et slikt samarbeid på tvers av kommunegrensene. Det har muligens noe å gjøre med at gjennomsnittsalderen på de ivrigste ”markedsførerne” var 15 år. Kanskje disse en dag kan få æren for å ha satt Vesterålen på kartet?

Jeg kan konstatere med at jeg er en smule flau på nordmenns vegne. Jeg er flau fordi at mange ikke prioriterer å reise litt i eget land. Jeg er flau fordi man i Tyskland kan få spørsmål om man har hørt om Uværshula hvis man nevner at man kommer fra Vesterålen, mens her hjemme skylder folk på dårlige geografiske kunnskaper. Jeg er ikke minst flau over at regionen ikke kan gå sammen og prioritere markedsføring av en nasjonal perle som Vesterålen. Til tross for dette er jeg fullt klar over en ting: jeg kan nok ikke slutte å forklare hvor jeg kommer fra med det første.

Tacolefse på salg

-Søren heller, har jeg gått av på feil plass nå? Jeg snakker høyt til meg selv og rister på hodet. Sto det ikke Moholt da? Coop Mega Moholt? Jo, det sto det. Jeg ser meg om, men ser bare alle de andre matbutikkene jeg ikke skal på. Det er jo tross alt Coop Mega som har -40% på Tex Mex. Er slike situasjoner man har GPS til. Det viser seg at jeg har gått av to busstopp for tidlig. Hva i huleste er vitsen med å hete ”Coop Mega Moholt” hvis den egentlig ligger ved Voll Studentby? Jeg er et stykke hjemmefra og skjønner ikke helt at jeg dro på leting etter en ”ukjent” matbutikk bare for å spare 30 kr på tre pakker tacolefse…

Kjip sa du? Ja, svaret er vel at man blir kjip av å være student. Jeg har alltid vært en planlegger. Drar sjelden noen plasser uten almanakken min. Har jeg lagt den hjemme en dag kan jeg ikke gjøre avtaler i fare for at det skal krasje med andre planer. Slik er jeg også når det kommer til økonomi. Jeg planlegger middag flere uker frem i tid, lager handlelister og regner ut hvor mye 27 middager koster til sammen. Ikke nok med det. Jeg planlegger også hvor og på hvilke dager jeg skal kjøpe hva for å få ting billigst mulig. Kjøttdeig må man fks. kjøpe på Bunnpris på fredag, for da koster hver pakke 24 kr.

Bilde 3To av listene for denne måneden.

Nå tenker dere kanskje at jeg må ha seriøse fritidsproblemer som orker å bruke tid på slikt. Svaret er nei. Til tross for at det nok ikke virker slik har jeg en ganske travel hverdag. Greit, jeg er ikke ferdigutdannet journalist, men det er søren meg ikke noe hokus pokus å være student heller. Det er som oftest alt for få timer i døgnet til å få gjort alt man bør få gjort. Man føler ikke alltid man har så god kontroll. Da er det veldig befriende å kunne sette seg ned for å lage en plan man faktisk har kontroll på. En plan som gjør meg sikker på at jeg faktisk har en varm middag hver eneste dag. Føler meg plutselig veldig gammel her jeg sitter, men dette er fakta. I hvert fall er det slik hos meg.

Jeg vandrer over gangbroen som strekker seg over motorveien. Solen skinner og det som i utgangspunktet var en smaksprøve på årets vinter er blitt til is toppet med sørpe. Endelig har jeg Coop Mega i sikte. Jeg er glad, men ikke like glad som dama fremfor meg som danser bortover isen mens de røde krøllene strekker seg alle veier.

Bilde 1Fint å kunne spare penger, men vet ikke om tacolefsene var verdt turen.

Jeg får akkurat fatt i den siste kurven med hjul på og triller inn på butikken. Valget av Tex Mex er stort, men i følge handlelisten trenger jeg bare tre pakker tacolefse. Tanken på at det faktisk er -40% får det til å klø i fingrene, men jeg tar meg selv i nakken og sier at man ikke trenger å kjøpe bare fordi at det er på salg. Jeg greier det, nesten. Som suvenir tar jeg med meg en tre-pakning med tacokrydder. Jeg fortsetter innover i butikken på jakt etter andre spennende salgsvarer, men må etter ti minutter si meg forbikjørt av en dame i rullestol som tydeligvis har bedre kjennskap til butikken enn meg. Jeg finner nemlig ikke frem i det hele tatt. Jeg løper inn til kassen som nest siste idet jeg svinger meg forbi en mann i 60 årene med hår stikkende ut av nesen. Jeg er glad. Glad for at jeg har funnet tacolefsene som jeg sparer 30 kr på, og glad for at jeg endelig kan gå ut av denne ukjente butikken. Å spare 30 kr ved å dra på salg er en god følelse, men følelsen er ikke så god at dette er noe som kommer til å bli en vane. Neste gang skal jeg i hvert fall sjekke kartet før jeg bestemmer meg.

Trøttesnakk

Jeg er hjemme i Vesterålen på høstferie. Det er lørdags ettermiddag og jeg synes det er litt rart at jeg ikke har hør noe fra kjæresten enda. Jeg har aldri vært typen som liker å vente så jeg tar likså godt opp mobilen å ringer selv. For å si det mildt er det en usedvanlig trøtt type som svarer i andre enden.
–Er du enda ikke stått opp? Stått opp sier han og lar spørsmålet henge litt før han fortsetter.
–Det er jo ikke noe å stå opp for.  Jeg må tenke meg litt om før jeg skjønner tegninga. Jeg humrer for meg selv.
–Er du sikker på at du vet hva du sier? spør jeg, for jeg vet hvor denne samtalen fører. Det gjespes i andre enden og jeg får det ventede svaret: Nei, ikke egentlig. Trøttesnakk med andre ord.

Da jeg var liten var jeg ganske utspekulert. Jeg fant fort ut hva folks svakheter var og det hendte seg at jeg brukte dette som smutthull, gjerne for å få det som jeg ville. Jeg verken lurte eller utnyttet folk, jeg bare fant ut hvordan jeg skulle bruke situasjonen til min fordel. Jeg var ikke gamle tøtta da jeg fant ut hvordan jeg kunne få mamma til å gi meg hva enn jeg ville. Eller kanskje ikke akkurat gi, men i hvert fall love. Svaret er trøttesnakk.

Annjulie

Som liten var jeg A-menneske. Jeg sto opp tidlig, ofte litt for tidlig i mammas øyne (les: før sju på fridag). Jeg satte gjerne på en film. Var det ikke Askepott kunne det gjerne være VHS med ZZ-Tops musikkvideoer. Av og til ble dette for kjedelig. Ofte fant jeg ut at jeg gjerne skulle eid en hest, en ny barbie-dukke eller noe i den duren. Da bar turen på loftet. Av og til med rulleskøyter på bena, men fikk jeg spørsmål hadde jeg alltid gått opp med dem i hånda.
–Mamma, mamma, kan jeg få en hest?
–Ja, klart du kan det. Vi ser på det senere, sa mamma.

To timer senere startet bråket.
–JAMMEN MAMMA, DU SA JEG SKULLE FÅ HEST!
–Ann-Julie, når lovet jeg det? Var det i morres? Mamma kjente nemlig til knepet mitt. Jeg for min del innrømte aldri at jeg hadde noe knep, og sto på mitt.
–Du lovte jo at jeg skulle få en hvit fullblods. Jeg prøvde meg enda litt, men mamma sto fast på at jeg ikke kunne spørre henne om slikt når hun ikke var helt våken. Hjemme hos oss er trøttesnakk enda et kjent begrep. Jeg har lært meg å ikke stille spørsmål når det kommer til innkjøp når folk sover, men kan gjerne ha det litt morsomt. Jeg ga mamma beskjed om at det var frokost, en beskjed som ikke fikk den beste mottakelsen.
–Mamma, du må stå opp. Vi skal spise frokost. Mamma mumlet i halvsøvne:
–Jeg får ikke lov å stå opp for frokosten er ikke ferdig. Etterpå lo vi av det.

Hos meg i Trondheim er det ikke så mye trøttesnakk kan les av der og da, mest fordi man ikke forstår bæret. Med ”man” mener jeg kjæresten.  Jeg sov middagshvil inntullet i ullpledd og hadde en ganske så interessant drøm om en sultan (ja, en sånn som man finner i Aladdin). I denne drømmen dro sultanen av meg pleddet jeg hadde på meg, bare på pur faenskap. Jeg har i mange år snakket ganske ivrig i søvne og holdt heller ikke tilbake glosene denne gangen.

–Slutt! La være! Ropte jeg mens jeg fektet med armene. Kjæresten svarte å sa at han ikke dro av meg noe pledd. Dette hjalp lite.
–Slutt å ta pleddet mitt. Gi faen. SLUTT SA JEG! Denne ”samtalen” endte med at jeg ga det jeg trodde var sultanen (kjæresten) en real skyllebøtte. Deretter sovnet jeg. Vet ikke helt om dette er noe jeg kan kalle trøttensnakk i den forstand jeg er kjent med begrepet.

Vi har ledd mye av dette i ettertid, men tror muligens jeg snakker litt mer når jeg setter i gang enn resten av familien. De store likhetstrekkene er der kanskje ikke enda, men jeg frykter ikke. Den slags har nemlig en tendens til å komme med årene.